Det ulmende bålet i Gáivuotna og den samiske historien

av Susanne Hætta.

Et nedbrent bål kan skjule levende glør. Med never og knusk vekkes flammene til liv igjen. Asken flyr og forsvinner, jaget bort av kraften i pusten og tørrveden. Mange steder var den sjøsamiske kulturen nær ved å slukne, men noen fant bålplassen og matet glørne. I dag brenner den sjøsamiske ild og ånd med jevn varme. Ilden fra gjenopplivingen i Gáivuotna sprer også lys og varme til samfunnene langs hele Norges nordlige kyst. Bålet er Riddu Riđđu-festivalen i Olmmáivággi/Manndalen i Gáivuotna/Kåfjord. 

Hva slags sted er Gáivuotna/Kåfjord? Den sjøsamiske kommunen ligger nord i Romsa/Troms i Nord-Norge. Gáivuotna er en sidefjord til den større Ivgu/Lyngenfjorden, og strekker seg sørøst til finskegrensen. Bygdene i kommunen er Čietnjalluokta/Djupvik, Dážavággi/Nordmannvik, Dálosvággi/Olderdalen, Ruollaluokta/Trollvik, Biertavárri/Birtavarre, Skárfvággi/Skardalen og Olmmáivággi. Andre steder i Olmmáivággi er blant annet Lávkgieddi/Løkvoll, Guollejohka/Skattvollen, Gorži/Fossen, Nuortanjárga/Nordneset, Sámmolvárri/Samuelsberg og Áhkávággi/Kjerringdalen. Historiske kilder forteller om sjøsamisk bruk og bosetning i Gáivuotna og områdene rundt i flerfoldige århundrer. Per 4. kvartal 2020 bodde 2072 personer i kommunen. I dag lever en liten andel av befolkningen av jordbruk, skogbruk og fiske, de fleste jobber innen helse og omsorg, mens 14 prosent pendler til arbeidsplasser utenfor kommunen. De samiske næringsveiene her var tradisjonelt fiske, husdyrhold og utmarksbruk, som sesongmessig jakt og sanking. Sjøen har likevel vært den sterkeste bærebjelken i den sjøsamiske kulturen. Det har vært gjensidige nytterelasjoner til de nomadiske reindriftssamene, sammenknyttet av både slektskap og handel, når reinflokkene og reindriftssamene har flyttet til sommerbeitene ved kysten.

Starten på den sjøsamiske revitaliseringen i Gáivuotna, markert ved stiftelsen av en lokal sameforening i 1977, falt på mange måter sammen med gjennombruddet for samers og urfolks mobilisering og rettighetskamp på 1970- og 80-tallet, og banet vei for ungdommene som startet Gáivuona Samenuorat (GSN) i 1990, initiativtakerne til Riddu Riđđu-festivalen. Men flere hundre år før akkurat det fant sted, og som bakgrunn for det, hadde samisk kultur, språk og næringer vært under press innenfor de norske landegrensene av mange og komplekse årsaker. Myndighetene hadde opptrådt som kolonimakt på mange måter overfor landområdene samene bebodde og drev næring i, og i sterkere grad fra midten av 1800-tallet. Forskere vektlegger ulikt hvorvidt staten Norge faktisk var en kolonimakt når den per se ikke erobret landområder utenfor egne grenser, men koloniale mekanismer var utvilsomt virksomme i mange henseender og i flere områder, spesielt i Finnmárku/Finnmark, den nordligste fastlandsdelen av Norge, nord og vest for Gáivuotna. Dette er områder rike på naturressurser som vilt og fisk. Blant annet fikk norske bønder jord i samiske bosettingsområder og grenseområder mot Russland og Finland, slik at Norge skulle øke andelen bofast, norsk befolkning, for slik å styrke sin tilstedeværelse. Dessuten settes det spørsmålstegn ved om hvorvidt de aller nordligste delene av Norge faktisk var Kongens (Statens) juridiske eiendom, uten andre rettighetshavere i uminnelige tider, slik staten har opptrådt.

I tillegg til at samer kunne bli skjøvet ut fra sine bo- og bruksområder, ble samenes religion og tradisjonelle musikk forbudt, i sammenheng med misjonering og også tvangskristning. Den norske stats assimilasjonspolitikk, kalt fornorskning, gikk hardt ut over sjøsamene på kysten av Nord-Norge. Fornorskingspolitikken var diskriminerende overfor samene ved at den hadde som et hovedmål fornorskning på bekostning av samisk språk, altså en assimilering inn i nasjonalstaten på norsknasjonale premisser, en nærmest total «innlæmmelse», som det het i datidens språkdrakt, i norsk språk, kultur og samfunnsliv. Formelt skjedde dette fra 1851, med skole og kirke i spissen, men oppfatninger om samer som kulturelt og sivilatorisk underlegne, uten eiendomsrett til sine landområder, hadde funnet fotfeste i akademiske miljøer allerede flere tiår tidligere.

 

På den andre siden viser forskningen at fornorskingspolitikken også sted- og tidvis kunne ha modifiserende sider ved at de strenge målsettingene slett ikke alltid ble iverksatt og ved at bruk av samisk som hjelpespråk på skolene ikke var uvanlig. Dessuten ble språkbestemmelsene tidvis tilsidesatt i områder som etter hvert ble omtalt som samiske kjerneområder, først og fremst i indre deler av Finnmárku. Fornorskingen, med sine instrukser og ulike andre offentlig vedtatte bestemmelser, var målrettet vedtatt politikk, og gjaldt formelt sett kun for området nord og øst for Ivgu, altså Davvi-Romssa/Nord-Troms og Finnmárku. Gáivuotna er et grenseområde, der det på 1800-tallet levde både kvener og samer, selv om sistnevnte var i majoritet, noe vi vet på grunn av folketellinger som også registrerte både etnisitet og språk. Men dette endret seg på tampen av 1800-tallet. Et selskap fant kobber i Gáivuotna, og startet gruvedrift i Biertavárri/Birtavarre. Gruvedriften skulle sette sitt preg på området, og befolkingen økte på grunn av tilflyttende arbeidere, både norske og finske, frem til driften ble lagt ned i 1919.



På samme tid vokste arbeiderbevegelsen frem globalt, og arbeiderbevegelsen i Gáivuotna fikk betydning for det man kan se på som en sterk kollektiv bevissthet og handlingsstrategi som man fortsatt ser spor av i dag, blant annet uttrykt ved måten Riddu Riđđu-festivalen har vært arrangert og organisert på. Den næringsrike grobunnen for arbeiderbevegelsen eksisterte allerede fra midten av 1800-tallet. Læstadianismen, en kristen, lavkirkelig vekkelsesbevegelse der menigheten som kollektiv, ikke en prest, ga syndenes forlatelse, var svært betydningsfull i hele Ivgu, som i andre små bygder i det nordlige Norge, Sverige og Finland. Kollektivisme som en organiseringsmodell og handlingsstrategi var dermed en inkorporert del av lokal kultur og religionsutøvelse da gruvedriften ble etablert.

I historiske kilder finner en at siida-organisering også var en modell for ressursfordeling og -utnyttelse i Gáivuotna, slik det er tradisjon med i reindriftsnæringen. Et ferskt eksempel på at elementer av samisk siida-organisering fortsatt fungerer, er en høyesterettsdom av 2001 der det ble fastslått at alle beboere i Olmmáivággi har kollektive bruksrettigheter til et område i kommunen kalt Čáhput/Svartskogen. Statens forsøk på å utøve eierrett hadde vært tallrike over flere århundrer, men bygdefolket hadde aldri sluttet å bruke området av den grunn, til blant annet jakt, fiske, slåttemarker, beite, vedhogst og seterdrift. Hytter og gammer var satt opp, og området ble kalt “våres almenning”, i betydningen at området tilhørte bygdas folk. Dommen har hatt betydning for andre saker om eiendoms- og bruksrett basert på alders tids bruk i samiske områder.



I 1902 ble det stiftet arbeiderforening i Olmmáivággi, i en bølge der foreninger oppsto i hele fylket. Husmenn, gruvearbeidere, småbrukere og fiskere dannet grunnstammen, og de reiste seg mot kapitalmakten, representert lokalt ved for eksempel gruveeierne. Rundt 1970 ble det bygget et kraftverk i Guolašjohka oppe i Gáivuovuovdi/Kåfjorddalen, noe som igjen førte til ny innflytting av arbeidere, og at flere lokale gikk fra primærnæring til ansettelse i industrien. Samtidig kan man lure på om arbeiderbevegelsens tydelige likhetsidealer gjorde den sjøsamiske identitet og særegenhet en bjørnetjeneste. Da andre verdenskrig førte til store materielle ødeleggelser og psykologiske traumer for befolkningen i Davvi-Romssa og Finnmárku, og etterpå en sterk, nasjonal kulturreising i Norge med Arbeiderpartiet som styringsparti i mange tiår, var verken samer, kvener/norskfinner, skogfinner, rom, romanifolk/tatere eller jøder inkludert i den nye nasjonale fortellingen. Gjenreisingen av landet etter andre verdenskrig krevde det meste av ressurser og oppmerksomhet, men likevel ble ikke politikken overfor minoritetene i Norge glemt.

Allerede i andre halvdel av 1940-tallet meldte det seg en slags opptakt til regimeskifte i politikken. Krigens erfaringer med folkemord og minoritetsforfølgelse hadde virket skremmende. Fra sentralt byråkratisk hold kom det tidlig tanker om et oppgjør med fornorskingspolitikken overfor samene. Men belastningen over å ikke passe inn i nasjonalfortellinga var for de fleste samer så sterk at de uansett forsøkte å gjemme og glemme sitt språk og sin kultur, i alle fall for folk utenfor deres eget samfunn. Dette kom i tillegg til den totale utraderingen av den materielle kulturen og norske statens offisielle fornorskningspolitikk, som fortsatt var virksom og ikke ble avviklet offisielt før på 1960-tallet. Etter krigens slutt i 1945 kom nye standardiserte boliger, nye redskaper i fiske og jordbruk og en generell monokulturell, norsk vektlegging. Med alle materielle spor av sin samiske kultur utradert, førte det for mange samer til et tilnærmet etnisitetsskifte. Den store etterkrigsgenerasjonen fikk i mindre grad samisk som morsmål, spesielt i de sjøsamiske områdene. Nedvurdering og latterliggjøring av samene som holdt på sine tradisjoner, klær, språk og skikker, var normalt og akseptert i offentligheten, for eksempel i revyviser og på film, noe som har fortsatt frem til i dag. Slik var det også i Gáivuotna. Mange tok et valg, kanskje et smertefullt valg, om at kompetanse i norsk kultur og språk var det mest verdifulle og nyttige, på bekostning av det som var samisk. Få fra den voksne krigsgenerasjonen lærte bort samisk språk til den oppvoksende slekt. 



I kirka var det derimot vanlig med gudstjenester på samisk mange steder, kanskje fordi kirkelederne hadde innsett at om prestene prekte på menighetens morsmål, ville de lettere ta imot den kristne lære. I bedehusene og i de læstadianske husforsamlingene hadde samisk imidlertid heller aldri gått helt ut av bruk. Dette er en av grunnene til at det, til tross for fornorskning i 200 år, er en viss kontinuitet i bruk av samisk språk i Gáivuotna helt frem til den samiske revitaliseringsbølgen. Veving av tradisjonell rátnu, som man kjenner til som en duodjitradisjon i Gáivuotna så langt tilbake som til 600-tallet, har også bidratt til at et samisk vokabular har overlevd i området.



I 1977 ble sameforeningen i Gáivuotna stiftet. Flere av medlemmene engasjerte seg i både Áltá-kampen og senere den samiske kulturreisingen utover på 1980-tallet. Medlemmene representerer foreldregenerasjonen til ungdommene som startet Gáivuona Samenuorat (GSN) i 1990. GSN og festivalen var ett og samme de første årene, og drivkraften bak utviklingen til den internasjonale urfolksfestivalen som Riddu Riđđu er i dag. Engasjementet har nådd ut over kommunegrensene; flere med bakgrunn fra foreningene har vært representert i det samiske parlamentet, Sámediggi/Sametinget, siden det åpnet i 1989. 



Riddu Riđđu begynte som en fest, synliggjøring, frigjøring og feiring av sjøsamisk kultur i 1991. Men det fantes vel ingen bedre måte å understreke sin samiske bakgrunn på, enn med klesdrakten? Bruken av den tradisjonelle samiske drakten, gákti, var totalt forsvunnet i Gáivuotna. Fornorskningen hadde vært effektiv, for det fantes rett og slett ingen gáktier. På tampen av 1980-tallet lurte medlemmene i Gáivuotna Samesearvi på om det ikke hadde vært brukt gákti også i deres område, men ingen av de gamle husket det. Berit Sivertsen begynte å lete opp opplysninger om gáktier. Lene Antonsen og Kjellaug Isaksen fortsatte arbeidet på museer i hele Norden, og fant både luer, belter og skotøy fra Ivgu. Deretter gikk arbeidet med å få rekonstruert gáktien i gang, basert på gammelt gákti-tilbehør, en bevart herregákti fra Láhppi/Loppa samt skriftlige beskrivelser fra slutten av 1800-tallet og 1950-tallet. Kildematerialet ble utgitt som hefte i 1995, og de første nye gáktiene ble sydd. Det første kurset i gákti-søm ble arrangert i 1995 av Inga Anna Logje, og deretter holdt Manndalen Husflidslag mange kurs, blant annet med Isaksen og Karin Olsen som kursledere. Interessen var så stor at det i Iøpet av få år, på siste halvdel av 1990-tallet, ble sydd omtrent 200 nye gáktier!



Hvor brukte folk gákti i den nye tida? Foruten i festlige sammenhenger som konfirmasjoner og barnedåp, var det på Riddu Riđđu-festivalen man ikledte seg gákti. Det var også populært å sy ny gákti spesielt til neste festival. Man kan legge til et «selvfølgelig», fordi festivalen tidlig ble en arena for identitetsutøvelse og et trygt sted å være same. Det gjaldt både for unge og eldre som tok sine første steg ut av det trange, norske skapet, iført gákti eller luhkka, de sterkeste visuelle samiske identitetsmarkørene. Langs hele kysten av Nord-Norge ligger sjøsamiske steder som perler på en snor, så disse historiske linjene er ikke unike for Gáivuotna. Láhppi/Návuotna/Kvænangen-gáktien har også blitt rekonstruert, og bruken av gákti er gjenopptatt i Fálesnuorri/Kvalsund, for å ta noen eksempler. 



Var Riddu Riđđu den første samiske festivalen, i den forstand vi i dag oppfatter hva en festival er? I 1971 tok flere personer initiativ til en joikekonsert i Guovdageaidnu/Kautokeino. En av dem var kunstneren Áillohaš / Nils-Aslak Valkeapää fra finsk side av Sápmi. Joiken var uglesett og også forbudt i flere sammenhenger, og ble stort sett fremført i private sammenhenger og når man jobbet på fjellet, på fiske eller i fjøset. Valkeapää ønsket å fremføre musikken på en scene, og fikk også med seg poeter som leste dikt på samisk. Det ble den forsiktige starten som vokste til å bli Sámi Beassášmárkanat / Samisk påskefestival. Påsken og vårvinteren er en tid når mange samer tradisjonelt samles, før reindriftssamene følger flokkene fra vinterbeitene på innlandet til sommerbeitene på kysten. Flere markeder finner sted i denne perioden over hele Sápmi, samt noen tidligere på vinteren og noen på høsten. Disse markedene har også vokst til å få et sterkere festivalpreg med årene, blant annet Jåhkåmåhke Márkána / Jokkmokks Marknad på svensk side av Sápmi, som har en over 400-årig historie, og Vuonnamárkanat/Varangermarkedet i Vuonnabáhta/Varangerbotn på norsk side. 



Etter uenigheter i Guovdageaidnu, tok Valkeapää, gjennom sine verv i World Council of Indigenous Peoples, og sammen med Gárasavvon Sámi Searvi,  initiativ til Davvi Šuvva, som de kalte en «urfolkskulturfestival». Den ble arrangert sommeren 1979 i Gárasavvon/Karesuando, som er en grensebygd i det nordlige Sverige og Finland. Det ble en mønstring i kultur og musikk, med blant annet samer, kurdere og urfolk fra det amerikanske kontinentet. Festivalen ble avholdt kun én gang til, i 1993. Nana urfolkskulturfestival ble arrangert i Romsa i 1984, og siden sporadisk i noen år på begge sider av tusenårsskiftet, siste gang i 2004. Den samiske festivalen Márkomeannu i Evenášši/Evenes startet opp i 1999, som en direkte følge av at grunnleggerne var både imponert og inspirert av Riddu Riđđu, og ønsket å styrke den markasamiske kulturen. Márkomeannu har i høyere grad en lokal profil og er en ungdomsrebell av en festival: Den har likhetstrekk med omfanget til Riddu Riđđu-festivalen det første tiåret, om man ser bort fra Riddu Riđđus ukontrollerte vekst i samme periode. I sørsamiske områder peker Raasten Rastah i Plassje/Røros og Tjaktjen Tjåangkhoe i Snåase/Snåsa seg ut.  De ønsker å være sørsamiske kulturfestivaler og møteplasser, og det sterkt truede sørsamiske språket er tydelig i fokus.  

Nå har Riddu Riđđu definitivt lagt bak seg de urolige tenårene. Etter 2010 kan man uten forbehold si at festivalen har blitt solid og veletablert. Riddu Riđđu skaper aktivitet hele året, og begrenser seg ikke til kun en halv festivaluke i juli. Riddu Riđđu har tatt en ledende rolle i både formidling og utøving av uttrykk for samisk språk og kultur fra området, samt andre samiske områder og urfolk ellers i verden. 

En viktig faktor for stabiliseringen av Riddu Riđđu, var knutepunktstatusen festivalen fikk i 2009, noe som innebærer årlig bevilgning fra Kulturrådet. Dette ble en ettertrykkelig bekreftelse på at festivalen var inne i varmen hos norske bevilgende myndigheter. Profilen til festivalen var ressurskrevende, og prosjektmidler fra ulike instanser var en særdeles viktig del av finansieringen. Med høye kunstneriske og internasjonale ambisjoner, sikret knutepunktstatusen en forutsigbar økonomisk basis for denne strategien. Det statlige kravet for å ha knutepunktstatus var imidlertid en annen organisasjonsform, og festivalen gikk fra stiftelse til aksjeselskap (AS).

De neste årene gjorde styret i det nye AS-et en større grad av profesjonalisering av driften, som omfattet blant annet leverandøravtaler, regnskap, strategiarbeid, rapportering og transparens. Et hovedmål var å bli verdens fremste urfolksscene. Arbeidet med å skaffe bedre finansiering til kunstneriske prosjekter, internasjonale og nasjonale, samt opprette flere stillinger i organisasjonen, ble kronet med gode resultater. Riddu Riđđu etablerte samarbeid med flere ambassader, noe som utløste midler fra Utenriksdepartementet og lettet således både reiser til andre urfolk, og urfolks besøk på Riddu Riđđu. Disse prosessene gikk over flere år, og skapte noe misnøye innad, som endringer gjerne gjør. Noen hadde vanskeligheter med å svelge at organisasjonen hadde blitt så stor og tung at profesjonalisering og kommersialisering ble valgt som veien fremover. Kanskje var festivalen ugjenkjennelig for festivalgjengere og GSN-medlemmer som sidestilte Riddu Riđđu med utegrilling og intime konserter på bygdehuset 20 år tidligere. 



Fra 2013 ble inntektene omtrent doblet, da mat-, billett- og alkoholsalget ble tatt inn under festivalens kontroll igjen, etter at underleverandører hadde levert tjenestene i årevis. Da Riddu Riđđu Festivála AS opprettet en regnskapsstilling, ble også kontrollen med utgifter og inntekter bedre. Den betydelige inntektsøkninga ble ikke bare brukt på sommerens festivalgjennomføring, men også til de langvarige strategiene. De gikk ut på økt urfolkssamarbeid, flere kunstneriske egenproduksjoner, innovative artistbookinger og utveksling med andre urfolksfestivaler, for å nevne en liten del. Riddu Riđđu var synlig i verden og «alle» ville på festivalen. I dette tiåret kunne festivalledelsen oftere ta med samiske kunstnere og artister til andre urfolk over hele kloden; Canada og Guatemala på det amerikanske kontinentet, Taiwan og Japan i Asia, Australia i sør og Kalaallit Nunaat / Grønland i nord, for å nevne noen. Riddu Riđđu gikk heller ikke av veien for å samarbeide med festivaler innenlands, for eksempel om bookinger.

I 2017 ble en stilling som daglig leder opprettet, og denne overtok de fleste administrative oppgavene. Slik kunne festivalsjefen i større grad være en kunstnerisk leder, og få frigjort tid til utveksling, kunstneriske produksjoner, promotering av samiske artister utenlands, oppfølging av strategiene samt nettverksbygging. Noen nedturer var det også, og spesielt ble festivalen i 2011 rammet, ikke bare økonomisk. I 2012 måtte Riddu Riđđu legge ned sin stiftelse i Russland, Nordlige Verden, som var et bindeledd til de mange urfolkene i Russland, der flere hadde hatt status som Årets nordlige folk.  Dette skjedde på grunn av en ny lov i Russland, som stemplet organisasjoner som ble finansiert fra utlandet som terrororganisasjoner. Flere andre samarbeidsprosjekter og -fora ble også rammet. En prosaisk, men særdeles viktig logistisk utfordring ble også løst i denne perioden. Etter nitid arbeid, ble et område som grenset til festivalområdet omregulert av kommunen. Det ble omgjort til et sårt tiltrengt parkeringsområde, som tidligere hadde stoppet ytterligere vekst i publikumstallet. Det betød høyere billettsalg, og attpåtil inntekter fra parkeringsavgiften.



Ved hjelp av finansiell støtte fra SpareBank 1 Nord-Norge og Talent Norge ble Riddu Sessions skapt. Aktørene var på utkikk etter nettopp slike initiativ, noe Riddu Riđđu fanget opp i sine nettverk. Riddu Sessions brakte kunstnere sammen, og resulterte i mange nyskapende samarbeidsprosjekter og bestillingsverk, både innen musikk, film og dans. I tillegg ble et samarbeid med Stiftelsen Lásságámmi formalisert, slik at årets unge kunstner hvert år kunne ha et lengre kunstneropphold i Lásságámmi. Det er vanskelig å vite hvor Riddu Riđđu hadde stått i dag uten endringene og strategiarbeidet på 2010-tallet. Ett som er sikkert, er den tydelige posisjonen festivalen nå har oppnådd internasjonalt. Norske politikere har møtt utenlandske kolleger som har nevnt Riddu Riđđu som det eneste de vet om Norge. Sørgelig nok viste det ofte seg at den norske politikeren ikke hadde den minste anelse om hva Riddu Riđđu var. Så sier i alle fall flere anekdoter. Dette kan nok ha vært tilfelle de første 10–15 årene, mens i dag skiller Riddu Riđđu seg positivt ut i den norske og internasjonale festivalfloraen. 



Riddu Riđđu er fortsatt, etter profesjonaliseringen i 2009, organisert som et aksjeselskap, Riddu Riđđu Festivála AS (RRFAS), som er 100 prosent eid av Riddu Riđđu Searvi (RRS). Searviet består av staben i festivalen. RRFAS driver uten mål om å skape overskudd til eierne. Festivalens uttalte mål er å synliggjøre og utvikle den sjøsamiske kulturen i møte med seg selv og andre kulturer, fremme respekt og toleranse, glede og den spennende tanke, og være en stolthetsskaper for Gáivuotna, Davvi-Romssa, Sápmi og verdens urfolk. Kjerneverdiene er: inkluderende, nyskapende, bevisst, naturlig, samt lokal forankring – global orientering. Nyskapende ivaretas på flere måter, blant annet ved å være bevisst på å booke artister med moderne musikkuttrykk, og gjerne også nyetablerte artister, som således får muligheten til å opptre for et stort publikum. Bestillingsverk fremføres, gjerne av årets unge kunstner, og programposter som Riddu Sessions har skapt prosjekter for samarbeid mellom artister og kunstnere.



Festivalen er inkluderende for alle medvirkende og besøkende, fordi alle er velkomne og alle kan finne noe de liker og kan delta på, uansett alder, kjønn, etnisitet og øvrig tilhørighet. Fellesspråket er engelsk, selv om nordsamisk og norsk naturlig nok også er mye brukt. 

Naturlig kan assosieres til mye, og et eksempel er å la naturlige materialer og naturopplevelser ta plass på festivalen. Kurs i plantefarging og grønnsakdyrking, turmarsjer, tørrfiskbanking, gårdsbesøk og hesteridning er, eller har vært, blant programpostene. I tillegg til vektleggingen av matkultur basert på lokale, kortreiste råvarer. Miljøarbeidet har vært i fokus, spesielt når det gjelder avfallshåndtering, transport og innkjøp. 

Festivalen er bevisst på mange plan, både når det gjelder utøvelsen av de andre kjerneverdiene, og når problemer må løses. Lite er overlatt til tilfeldighetene nå, ganske ulikt improvisasjonskunsten staben og de frivillige utøvde på 1990-tallet.

Lokal forankring – global orientering kjennetegner fødselen av den lille sjøsamiske grillfesten som vokste til å bli en internasjonal urfolksfestival. Fortsatt solid plantet i et sjøsamisk samfunn, alltid med et stort smil og åpne dører mot verden. Riddu Riđđu rommer enormt mange dimensjoner, tolkninger og opplevelser. De noen hundre sidene i denne boken bare blir et pirk i overflaten. Vi som har skrevet boka har tatt for oss ulike tema og dimensjoner, fra hvert vårt ståsted. Noe vil være kjent og noe vil være ukjent. Bortenfor alle festtaler og bevingede ord er Riddu Riđđu gleden over å treffe gamle venner, nye venner, spise tradisjonell mat og nye retter, høre klassikere og se pur unge artister på scenen, lære noe nytt, kjenne solvarme eller regndråper på nesa. Vi blir aldri lei av å dele hyggelige opplevelser med andre, uansett hvem vi er. En populær anekdote er  forresten at det alltid regner på Riddu Riđđu, men at vi husker disse dagene fremfor solskinnsdagene, betyr vel at vi har kost oss på regnværsdagene også?



Når man ser tilbake på de 30 årene Riddu Riđđu-festivalen har blitt stablet på beina , noen år nærmest mer på trass enn av glede, ser man at den har spredt en ny energi i Sápmi, spesielt i de sjøsamiske områdene. Med en kollektiv og anti-kommersiell driftsform, genuin nysgjerrighet og solidaritet overfor andre urfolk, har festivalen inspirert både enkeltmennesker, institusjoner, forskere, kunstnere, musikere, ja, hele lokalsamfunn som har hørt om festivalen som vokste frem fra glørne av de første grillfestene. Olmmáivággi gikk fra å være en utkant i Norge, til å bli et senter i Sápmi. Grunnen var beredt av både foreldregenerasjonen og andre forkjempere for samisk kultur, språk og rettigheter. Pur idealisme var den kraftige bensinen som drev en fullskala festival, år etter år, med et stadig voksende publikum, tross voksesmerter og gjentakende underskudd. Det er intet mindre enn utrolig. Ildsjelene og arbeidsfolkene bak har vokst til en enormt stor gjeng opp gjennom årene, langt flere enn de som nevnes ved navn i denne boka. De eier Riddu Riđđu, og skal også eie en stor del av æren for at sjøsamisk kultur ikke forble et nedbrent bål i Gáivuotna, men en glødende og høyst levende kultur som feires hver sommer.